Today’s prompt was to attempt the translation of a foreign language poem. Luckily the point is not to make much sense. I picked Norway (Viking thing).
AT FUGLENE IKKE SYNGER
A Fugue Extinction Song?

Now sorrow comes, the hours of sorrow
draw near.
Speak. Drown in the sunset, in fire, in sun,
mango nuances of extinction
Over sorrow, the engines
are burrowing and sowing. A barren song
over a icky village shop
moored to some
forgotten fortress, they come for
fire, they have forgotten the beasts
slaughtered. I forgot daylight for the rain
our gang has passed here
and for the students, I buy, a landscape
in the den it hangs, in its night
with its valley of mists and cut trees, its laughter, its lessons
-it blinks death. Hear it?
Anyone hear? Here is an Ocsar. Here is the
thinker at the edge of the world.
it is undulating, undulating, undulating
-hear the noise now? They’re
Killing, on the sea ledge
hundreds of plankton die in unnoticed clouds
-Hear the noise now? In the forests that
sang. The sunset hears
the killing
song. Very seldom more silver
Where once there was gold
the original  (The Fact that no Birds Sing)
AT FUGLENE IKKE SYNGER
Når sorgen kommer, har sorgen
ikke noespråk. Den er
en sorthet, et fravær, et savn – mange navnhar sorgen, men ingen
av navnene er sorgen. Å bære sorger å ikke ville stå opp
om morran, ikke klare løftefoten fra fortauet, ikke komme fri
fra det samme stikk i brystet

som i går, i forgårs, dagen før der igjen
hver gang du passerer

de og de stedene i byen, de og de landskap
i sjelen, de og de navn

på hva det var du mistet: en kropp, en latter, en letthet
– et blikk å møte. Har de

øynene navn? Heter de Oscar? Heter de
Kathinka? At O eller K er borte

er ubegripelig, ubegripelig, ubegripelig
– har det noe navn? At

K eller O aldri mer skal legge
hendene på pannen din gjør ubeskrivelig vondt

– har det noe navn? At fuglene ikke
synger. Den sorthet

vi kaller
sorg. Varer sjelden mer enn syv år.

Advertisements